Mammaen og pappaen til Pernille er alltid trist
Pernille er bare 5år, og når man er bare 5år så er det ikke alt man forstår. Pernille forstår f.eks ikke hvorfor mamma noen ganger er veldig trist og noen ganger veldig sint, eller hvorfor pappa ofte må reise bort og når han er hjemme så snakker han ikke så mye.
Pernille kan også vanskelige ord som suicidal, deprimert, manisk og litium, men hun bruker dem aldri fordi Pernille ikke sier så mye. Ofte er det Pernille som må hjelpe mamma og pappa opp om morgenen, og det er Pernille som må må være den voksne i familien. Pernille vil så gjerne hjelpe mamma og pappa, og når det er noe som ikke går så føler Pernille at det er hennes feil. Da er det hun som ikke strekker til, ikke mamma og pappa.
Også i barnehagen er Pernille stille, hun tenker ofte og har mange spørsmål, men hun spør aldri. Pernille forstår at det er mye man ikke snakker om i barnehagen eller med andre voksne, selv om hun ikke forstår hvorfor. Pernille forstår også at mamma og pappa er glad i henne, men hun forstår ikke hvorfor de alltid er triste og heller ikke hvorfor de ikke vil leve med henne.
Pernille husker godt den dagen hun lærte seg ordet suicidal, for pappaen til Pernille er suicidal. Han hadde prøvd å ta selvmord ved å spise veldig mange piller, og Pernille var kjempe redd da hun fant pappa på badet. Da ringte hun sykehuset med en gang, for sykehuset sitt nr er klistret på tlf slik at det er lett tilgjengelig for Pernille.
Når de andre i barnehagen leker at noen dør, blir Pernille trist. Hun ser at barna er døde en liten stund, også er de levende igjen. Pernille forsår mer, fordi Pernille vet at om pappa dør så kommer han ikke tilbake. Å dø er ikke noe man kan slutte å være, å være død er å være borte for alltid å ligge i jorden, men Pernille forstår ikke hvorfor de ikke våkner igjen. Bestemor sier at når noen dør, så forlater sjelen kroppen, og det er sjelen som gjør at kroppen lever. Kroppen kan ikke leve uten en sjel. Bestemor sier også at sjelen kommer til himmelen der de kan være med dem de elsker, men hun sier også at de som tar selvmord kommer i helvete, ikke i himmelen. Pernille er redd for at pappa skal komme i helvete, fordi Pernille vil så gjerne være sammen med ham.
Om julen er det ekstra vanskelig for Pernille. De teller ned til jul i barnehagen, og mange av barna snakker om hva de ønsker seg til jul. Pernille ønsker bare at mamma og pappa skal ha det bra og ikke være triste, og hun ønsker at pappa vil være med henne så han ikke kommer til helvete. Pernille forstår ikke hvorfor pappa ikke vil være med henne, og prøver å være så snill som mulig med pappa, lager fine tegninger til ham og gir ham klem når han kommer hjem, men det ser ikke ut som at pappa bryr seg. Pappa ser ikke Pernille, og det gjør Pernille trist.
Om julen er også pappa og mamma veldig trist, Pernille vet at dette kalles manisk, men hun forstår ikke hvorfor. Pernille tror det er noe hun har gjort, at det er noe hun har gjort feil og da blir også Pernille trist. Pernille tror at det er hennes feil at mamma og pappa er så triste hele tiden.
